Vi gruer oss alle til noe innimellom.

En telefon.

En innspilling.

Et innlegg.

Et vanskelig valg.

I denne episoden deler jeg hvorfor jeg liker å ta en liten sprint når jeg merker at jeg utsetter noe.

Ikke fordi alt må gå fort.

Men fordi det ofte er selve motstanden som bruker mest energi.

Og den følelsen vi sitter igjen med etterpå?

Den er som regel mye bedre enn vi hadde forestilt oss.

✨ Oppdatering

Denne episoden ble spilt inn for noen år siden.

I dag bruker jeg fortsatt dette prinsippet.

Når jeg merker at jeg utsetter noe, prøver jeg ikke nødvendigvis å gjøre hele oppgaven.

Jeg spør heller:

Hva er det minste steget jeg kan ta akkurat nå?

Ofte er det nok til å komme i gang.

Og når vi først er i bevegelse, blir resten mye lettere.

Det handler ikke om å presse seg.

Det handler om å å begynne.

Jorunn